No går det på rævva ja....

Ting har det med å gå nedover med meg. Bokstavelig talt. Jeg faller og snubler og kløner meg til hele tiden. En vandrende katastrofe med andre ord. Som regel går det bra og jeg kan le av det etterpå. Som når jeg tryner på jobb, faller gjennom stoler på fest osv, men før i kveld var det ikke så morsomt å falle. Jeg var på vei hjem fra byen. Det hadde nettopp begynt å legge seg snø oppå det syltynne islaget på veien. Akkurat i det jeg går over plassen sklir jeg bakover med en enorm kraft, bakhodet slås hardt i bakken, tror nesten jeg så lyset, alt ble helt hvitt i det hodet traff.
Jeg kom meg forsåvidt fort opp, men smerten var stor. Tror ikke jeg har pådratt meg noen hjernerystelse, ihvertfall ikke hatt noen symptomer på det. Morsomt var det ihvertfall ikke.

Når jeg nå i forbifarten nevnte å falle gjennom stoler på fest så kan jeg jo kjapt fortelle hva som skjedde der. Det var jo en av de morsomme hendelesene. Jeg satt rett og slett bare i en stressless og småprata med noen, da det kommer noen bort for å hilse på meg. Akkurat i det jeg hilser på henne bryter stolen sammen, og jeg går rett i gulvet. Ikke vet jeg hvor jeg tok det ifra, men det første som fallt meg inn å si var; "Oj, det ser ut som at jeg har fallt for deg.", egentlig bra sagt, pussig at det kom fra meg av alle personer.

Tror jeg snart skal køye, kvile hodet mitt litt. Er nok ikke hverdagskost med harde slag mot hodet. Er som regel andre kroppsdeler som får gjennomgå.